På feil klode

Det er fremfor alt diktene som har skaffet Obstfelder den plassen han har i litteraturhistorien, og med særlig fokus på ett dikt: Jeg ser. I likhet med Hamsuns Sult er dette blitt en litteraturhistorisk markør for 1890-årene, og som Munchs Skrik og Aften på Karl Johan er Jeg ser et av de mest slående kunstneriske uttrykkene for det moderne menneskets fremmedfølelse: “Jeg ser, jeg ser .../ Jeg er vist kommet på en feil klode! / Her er så underligt ...” Obstfelders poesi kan sies å være en litterær pendant til Munchs ekspresjonistiske billedkunst. Men Obstfelder skrev også dikt som er rene impresjoner, og han viser slektskap med de franske symbolistene, som f.eks. Verlaine. Riktignok brøt han med den tradisjonelle diktningens bruk av fast enderim og fast rytme, men diktene hans er langt fra urytmiske. Obstfelder ble aldri musiker, i stedet brakte han musikken inn i poesien, både i valg av titler og ikke minst formspråk. Regn er et rytmisk og lekent eksempel, velkjent den dag i dag: “En er en, og to er to – / vi hopper i vand, / vi triller i sand. / Zik zak, / vi drypper på tag, / tik tak, / det regner idag.” Sigbjørn Obstfelder har hatt stor innflytelse. Fra diktene hans går en linje frem til flere av våre største modernister, bl.a. Rolf Jacobsen. (Norsk Biografisk Leksikon)